En før og nå-vandring langs det gamle bekkefaret fra fjorden til marka
Av Karsten Sølve Nilsen
Vannveiene har til alle tider vært viktige årer for kulturhistorisk utvikling i landskapene.
For Hovinbekken kan dette spores fra meget tidlig i Oslo-områdets historie. Langs bekken finner vi gudehov (Hovin) og gårder med norrøne navn (Økern, Hasle), og i senere tid, storindustri med alle teglverkene i leira rundt bekkeleiet. Bekken ga også grunnlag for andre aktiviteter som vi skal komme tilbake til, men først litt om Hovinbekkens plass i Oslos vannveibilde.
På et gammelt elve- og bekkekart for Oslo kan vi finne ca. 70 navn som gjennom tidene har vært i bruk som navn på elver og bekker blant byens beboere. Dette viser at Oslo opprinnelig har vært et område hvor vannveiene i høy grad preget landskapet og hvor vannet var en del av det daglige livet i byen. I dag er det aller meste av vannet borte fra bybildet, delvis fordi det kom i veien for utbyggingen, og også fordi elvene og bekkene ble brukt til kloakkering og ble gravet ned og overlukket. Hvor har det for eksempel blitt av Tøyenbekken ? Sammen med de fleste av bekkene i det gamle Oslo er den borte og glemt av Oslofolk i dag.
For Hovinbekken gikk det heldigvis ikke fullt så galt. Fra kildene i Årvoll/Grefsen-marka og helt ned til nedre Risløkka ligger den fremdeles åpen i store partier. Men nedenfor ligger den fremdeles i rør. Lukkingen følger stort sett det gamle elveleie, men munningen mot fjorden er avskåret ved Grønlandsleiret og bekken er ført i rør ut i Akerselva. Heldigvis er det nå håp om at mye av dette kan rettes på, bl. a. i forbindelse med gjenåpning av bekken i skulpturparken på Klosterenga, i den en nye boligbyen som bygges på Ensjø, og på Teglverkstomta på Hasle.
